På nordlige breddegrader er aktivt oksygen et spesielt populært alternativ til klor som desinfeksjonsmiddel. Det avgjørende for målingene er imidlertid om mediet som brukes, inneholder persulfat eller peroksid. Vann som er desinfisert med persulfatholdige medier, måles i henhold til DPD nr. 4-metoden. Ved bruk av peroksidholdige desinfeksjonsmedier brukes hydrogenperoksidtabletter sammen med forsurende PT-tabletter. I begge tilfeller er betegnelsen "aktivt oksygen (O2)" misvisende. Det er ikke det molekylære oksygenet som oksiderer (desinfiserer), men et oksygenradikal som ganske raskt kombineres med et annet radikal og danner molekylært oksygen (luften man puster inn). Dette er også den største ulempen med denne metoden: Desinfeksjonseffekten varer ikke lenge, og effekten er ganske begrenset. Som hovedregel tilsettes derfor klor med jevne mellomrom når aktivt oksygen brukes til desinfeksjon. Ved bruk av DPD N° 4-metoden kan det imidlertid oppstå falske avlesninger (ved samtidig bruk av både klor og aktivt oksygen), fordi kaliumjodidet i denne tabletten katalytisk spalter persulfatene og dermed viser summen av persulfat og klor.

KS4,3 Surhet er også kjent som m-alkalinitet, total alkalinitet, hydrogenkarbonathardhet, syrebufringsevne, midlertidig hardhet, ... Alkalinitet beskriver vannets evne til å bufre økningen av pH-verdien som påvirkes av kjemikalier (flokkuleringsmidler, desinfeksjonsmidler - f.eks. klorprodukter - som senker eller øker pH). For å gi en tilstrekkelig buffereffekt bør alkaliniteten være minst 0,7 mol/m3 og/eller mmol/l. Denne verdien representerer de hydrogenkarbonatiserte stoffene som er oppløst i vannet. Buffereffekten i pH-området 4,2 - 8,2 er avhengig av en balanse mellom hydrogenkarbonationer og karbondioksid oppløst i vann. Hvis det tilsettes kjemikalier som senker pH-verdien i vann (syrer), kombineres hydrogenkarbonationene med disse og danner karbonsyre (som igjen løses opp i karbondioksid og vann) og vann. Ved en pH-verdi på 4,3 er alle hydrogenkarbonationene oppbrukt, og dermed er betegnelsen KS4,3 surhetsgrad. Tilsettes det derimot kjemikalier som hever pH-verdien (baser), dannes det igjen hydrogenkarbonationer av oppløst karbondioksid og vann. Det endrede forholdet mellom oppløst karbondioksid og hydrogenkarbonationer bestemmer dermed en ny pH-verdi. Vannets bufferkapasitet blir for lav ved alkaliniteter under 0,7 mmol/l, noe som gjør det vanskelig å bestemme pH-verdien. I slike tilfeller vil små mengder syrer og baser umiddelbart og kraftig endre pH-verdien. Vannet vil dessuten ha en korroderende effekt på ledningsnettet. En for lav alkalinitetsverdi kan økes ved å tilsette natriumhydrogenkarbonat og/eller natriumkarbonat. Ved høye alkalinitetsverdier er imidlertid buffereffekten for stor, og det kreves store mengder pH-regulatorer for å oppnå en endring i pH-verdien. Når forholdene er ugunstige (oppvarming, pH > 8,2), har kalsium dessuten en tendens til å felles ut fordi karbonationer dannes av hydrogenkarbonationer som igjen danner vannuløselige forbindelser i nærvær av kalsium eller magnesium (se Total hardhet). For høy alkalinitet kan korrigeres ved - i det minste delvis - å erstatte vannet. Fordi pH-verdier over 8,2 vil stoppe likevekten mellom hydrogenkarbonationer og karbonationer, må alkaliniteten i vannet (pH-verdier over 8,2) måles med Alkalinity-P-metoden.

Bruk av brom som desinfeksjonsmiddel er i ferd med å bli et populært alternativ til klor. Fordelen med denne metoden er at kombinert brom er uparfymert sammenlignet med kombinert klor (kloramin). Det vil si at desinfeksjonseffekten er den samme, men slimhinnene irriteres ikke. Ulempene ved bruk av bromprodukter er imidlertid den begrensede oksidasjonseffekten og de høyere prisene og håndteringsrisikoen. Ofte brukes en kombinasjon av brom og klor, men dette gjør det vanskelig å bestemme konsentrasjonen. I henhold til DPD nr. 1-metoden viser målingene nå (hvis klor brukes sammen med brom) den totale konsentrasjonen av fritt og totalt brom og fritt klor. For å kunne fastslå bromkonsentrasjonen i dette spesielle tilfellet må fritt klor omregnes til bundet klor ved hjelp av DPD-glycin. I motsetning til klor, fungerer bekreftelsesreagenset "DPD N° 1" med både fritt og bundet brom, slik at man alltid kan fastslå det totale brominnholdet.

Klor (i form av natriumhypokloritt, kalsiumhypokloritt, klorgass, klorerte isocyanurater, ...) har blitt det ledende desinfeksjonsmiddelet for svømme- og badebassengvann over hele verden. Ved måling av klorkonsentrasjonen i vannet skilles det mellom 3 delverdier i henhold til DIN EN 7393. 1 Fritt klor: Klor i form av hypoklorsyre, hypokloritt-ioner eller oppløst elementært klor. 2. Kombinert klor: Andel av det totale klorinnholdet som finnes i form av kloraminer og alle klorerte derivater av organiske nitrogenforbindelser. 3. Totalt klor: Summen av de to førstnevnte formene. Mens fritt klor er umiddelbart tilgjengelig for desinfeksjon, er desinfeksjonspotensialet til bundet klor sterkt begrenset. Kloraminer er ansvarlige for den typiske innendørsbadlukten og for irritasjon av slimhinnene, noe som kan føre til røde øyne. En representant for denne klassen av stoffer er nitrogentriklorid, som oppfattes av mennesker allerede ved en konsentrasjon på 0,02 mg/l. Fritt klor måles i henhold til DPD N° 1-metoden. Indikatorkjemikaliet N,N-dietyl-p-fenylendiaminsulfat (DPD) oksideres av klor og blir rødt. Jo mer intens misfargingen er, desto mer klor er det i vannet. Klorkonsentrasjonen kan nå bestemmes ved fotometrisk måling eller optisk sammenligning med en fargeskala. Hvis det nå tilsettes en DPD N° 3-tablett til denne prøven, vises også det bundne kloret. Den målte verdien tilsvarer derfor nå den totale klorkonsentrasjonen. Konsentrasjonen av bundet klor tilsvarer differansen mellom totalt klor og fritt klor. Siden selv de minste spor av det effektive kjemikaliet i DPD N° 3-tablettene fører til at bundet klor blir effektivt i målingen, er det viktig at måleinstrumentet rengjøres svært nøye før neste DPD N° 1-måling for å unngå målefeil. Det anbefales å bruke to forskjellige målebeholdere (en for måling av fritt klor og en for måling av totalt klor).

Klordioksid (2,33 ganger tyngre enn luft) er kjent som en gassformig forbindelse av halogenet klor og oksygen (ClO2), som har den fordelen i forhold til rent klor at det påvirker lukt- og smaksoppfattelsen i mindre grad, og at det også fungerer som et antivirusmiddel. Klordioksid produseres også ved spesielle anlegg i nærheten av produksjonsstedet ved å kombinere klorgass og/eller underklorert syre med en flytende natriumklorittløsning (NaClO2) (10:1). I gjennomsnitt antas 0,05 mg/l - 0,2 mg/l som gjennomsnittlige minimums-/maksimumsverdier.

Ved bruk av organiske klorprodukter (triklorisocyanursyre og natriumdiklorisocyanurat) utgjør den såkalte "isocyanursyren" bærestoffet for klor. Selv om fordelen med organiske klorprodukter helt klart ligger i den høyere andelen aktivt klor (opptil 90 %), kan bærestoffet isocyanursyre begrense hvor raskt kloret kan drepe bakteriene når konsentrasjonen i vannet er høy (>50 mg/l). Det anbefales derfor at man måler cyanursyren like regelmessig som klorinnholdet i bassenget, slik at man ikke motvirker dette ved å tilsette mer klor (og dermed tilsette mer isocyanursyre).

I ikke-destillert vann finnes i hovedsak oppløste salter som tilhører de jordalkaliske grunnstoffene kalsium og magnesium. I sjeldne tilfeller kan man også finne strontium og barium. Disse forbinder seg med karbonationer og danner vannuløselige forbindelser (kalsium). Ved måling av total hardhet måles den potensielle faren for kalsiumutfelling, ettersom de nødvendige karbonationene dannes fra hydrogenkarbonationer ved oppvarming av vannet eller ved pH-verdier over 8,2 (komp. Alkalinitet). Ved måling av kalsiumhardhet (SVZ1300 tablettprosess) måles bare den delen av kalsiumet som er oppløst i vannet. Mengden oppløst magnesium i vannet bestemmes ut fra differansen mellom målingen og den totale hardheten.

På nordlige breddegrader er aktivt oksygen et spesielt populært alternativ til klor som desinfeksjonsmiddel. Det avgjørende for målingen er imidlertid om mediet som brukes, inneholder persulfat eller peroksid. Vann som er desinfisert med persulfatholdige medier, måles i henhold til DPD nr. 4-metoden. Ved bruk av peroksidholdige desinfeksjonsmedier brukes hydrogenperoksidtabletter sammen med forsurende PT-tabletter. I begge tilfeller er betegnelsen "aktivt oksygen (O2)" misvisende. Det er ikke det molekylære oksygenet som oksiderer (desinfiserer), men et oksygenradikal som ganske raskt kombineres med et annet radikal og danner molekylært oksygen (luften man puster inn). Dette er også den største ulempen med denne metoden: Desinfeksjonseffekten varer ikke lenge, og effekten er ganske begrenset. Som hovedregel tilsettes derfor klor med jevne mellomrom når aktivt oksygen brukes til desinfeksjon. Ved bruk av DPD N° 4-metoden kan det imidlertid oppstå falske avlesninger (ved samtidig bruk av både klor og aktivt oksygen), fordi kaliumjodidet i denne tabletten katalytisk spalter persulfatene og dermed viser summen av persulfat og klor.

Ozon består av 3 oksygenatomer (O3). Det er et ustabilt molekyl som etter ganske kort tid, enten i luften eller oppløst i vann, går i oppløsning til oksygen, O2, og en oksygenradikal. Den oksidative effekten av dette oksygenradikalet er svært sterk, og en depoteffekt er utelukket fordi to radikaler umiddelbart kombineres til O2. Ozon produseres direkte på stedet ved hjelp av ozonprodusenter og andre nødvendige apparater. Det kreves spesielle regler og forholdsregler fordi ozon er 10 ganger giftigere enn klor. Ozon brukes derfor bare i en enkelt doseringsfase - utenfor bassenget - og må filtreres ut før det brukes igjen (aktivt kull). Den maksimalt tillatte konsentrasjonen av ozon i bassenget er bare 0,05 mg/l. Derfor er ozon utilstrekkelig som desinfeksjonsmiddel og må suppleres med andre desinfeksjonsmidler - som regel med klor. Ozon dreper bakterier, oksiderer organiske forurensninger (f.eks. urea), reduserer klorforbruket og etterlater ingen irriterende spor. Som regel er menneskets nese, som kan oppfatte ozonkonsentrasjoner på 1:500 000, det beste måleinstrumentet. Ozon kombinert med klor kan imidlertid måles med DPD-metoden. Ved å tilsette glycin elimineres ozonet, slik at klor alene kan måles, og ozoninnholdet bestemmes ut fra differansen.

pH-verdien (potentia Hydrogenii) er et mål på styrken av den sure og/eller basiske effekten i en vannløsning. Den er spesielt viktig ved tilberedning av badevann fordi den blant annet påvirker desinfeksjonsmidlenes effektivitet og vannets kompatibilitet med hud, øyne og materialer. En pH-verdi på 5,5 er ideell for huden. Men da vil vannet være så surt at metalliske materialer ikke bare korroderer, men også begynner å svi i øynene, fordi tårer har en pH-verdi på mellom 7,0 og 7,5. Derfor må man finne et kompromiss. Når det gjelder materialkompatibilitet, bør pH-verdien uansett ikke synke under 7,0. Samtidig vil pH-verdier over 7,6 ha dermatologiske effekter og vil også påvirke desinfeksjonsmidlets effektivitet, og dermed påvirke hvor raskt bakteriene kan drepes. I prinsippet: Ved pH-verdier over 7,5 = det naturlige hudlaget som beskytter mot syrer, begynner å bli ødelagt (>8,0); i (middels) hardt vann oppstår det kalkutfelling (>8,0); klorets desinfiserende effekt avtar med (>7,5) pH-verdier under 7,0.5) pH-verdier under 7,0 = det dannes kloraminer som irriterer slimhinnene og forårsaker irritasjon av luktesansen (<7,0); det oppstår korrosjon i metallholdige (installerte) deler (<6,5); problemer med flokkulering (<6,2).

Urea er en organisk forurensning som hovedsakelig tilføres badevannet gjennom menneskelige ekskrementer som urin eller svette. Konsentrasjonen øker når badevolumet er høyt eller ved oppvarming. Urea er en krystallinsk og fargeløs forbindelse som er fullstendig løselig i vann. I vann brytes urea ned til CO2 og ammonium av enzymer eller bakterier som finnes i vannet. Nedbrytningen kan imidlertid også være oksidativ. Selv om urea i seg selv er luktfritt, dannes det såkalte kloraminer under oksidasjon med et desinfeksjonsmiddel som klor, som er ansvarlig for den karakteristiske klorlukten og også kalles bundet klor. Siden aktivt klor forbrukes i reaksjonen, kan det være nødvendig med en etterdosering av desinfeksjonsmiddelet. Urea er derfor en god indikator på graden av forurensning i badevannet. Deteksjonsmetoden er enzymatisk, og PL Urea 2 Reagent må derfor oppbevares ved 4 °C - 8 °C, og prøven må måles ved 20 °C - 30 °C vanntemperatur.

Biguaniddesinfeksjonsmidler blir også stadig mer populære som et alternativ til klor. I motsetning til andre erstatningsmidler, som for eksempel ozon eller aktivt oksygen, går biguanider ikke godt sammen med klor-, brom-, kobber- eller sølvforbindelser. Det er likevel nødvendig med et motvirkende middel fordi biguanider ikke har en oksidativ effekt, noe som for eksempel er nødvendig for å bryte ned organiske stoffer som urea og svette. For å gjøre dette brukes som regel hydrogenperoksid (H2O2) i tillegg til biguanid.